Siste Salve: februar 2011

Sosial nyhetsproduksjon - ”en mer demokratisk nyhetsservering”

Her har jeg en slags ide i forhold til å engasjere leserne i debatter slik at det ikke bare blir de samme kildene/stemmene som går igjen når journalister skal dekke viktige dagsorden-tema for regionen.

Folk kjeder seg over de samme personene med de samme perspektivene, dag ut og dag inn. De sitter og bobler med sine egne meninger, men verken våger eller har reelle muligheter til å komme på banen med disse, slik de lokale mediene opererer i dag.

Samfunnets medlemmer er i dag mye tettere knyttet sammen, etter at de sosiale mediene har skapt et økosystem av kommunikasjon mellom hver og en av oss. I dette økosystemet bør journalister og medier fungere som forsterker, ved at de tilrettelegger for interaktive rom på alle sine plattformer – papiravis, nettavis, mobil, radio, tv osv. Alle er innrullerte som korrespondenter og alle skal ha mulighet til få sine meninger ”på trykk” – så lenge de er kvalifiserte (av en viss kvalitet).

Foreløpig er det ikke sikkert at tiden er moden, eller at folk som faktisk besitter kvalifiserte meninger/relevante poenger våger/ser noe poeng i å engasjere seg i nettavisenes interaktive rom. Men det er på tide med eksperimentering med sosiale medie-løsninger også innenfor de tradisjonelle mediehusene.

Det interaktive rommet i nyhetsmediene, f eks kommentarfeltene i tilknytning til nettartiklene, preges foreløpig av ekstreme eller tullete meninger. Det fremstår poengløst å delta i slike debatter for de med noe på hjertet – de som besitter kunnskap om temaer og faktisk er engasjerte. Stadig flere engasjerer seg heller i “forum” hvor terskelen ikke er så høy for å komme med sine meninger, og hvor man kan ytre seg på egne premisser. Enklest er kanskje Facebook hvor det stort sett er lov til å skrive hva man vil, mens terskelen kanskje er litt høyere på Twitter, hvor formuleringsevnen, det å være poengtert og ikke minst beherske linkingens kunst kan oppleves som et krav.

Etter hvert har det å henvende seg til slike forum blitt så vanlig for lesere som har noe å melde, at man skulle tro at disse også våger seg over på en “større offentlighet”, som altså de lokale mediene forvalter. Det som trengs - slik jeg ser det - er initiativ fra de lokale mediene hvor det legges til rette for mer sofistikerte løsninger v h a mer sofistikert sosial teknologi (enn kommentarfelt/chatte-funksjoner).

Det essensielle for å bringe legitimitet og status til nettdebattene, er at også redaktører eller sentrale redaksjonelle medarbeidere tar del i nettdebatten. Når profesjonelle nyhetsjournalister styrer, redigerer og slutter opp om debattene bringer det et helt annet engasjement og opplevelse av å bli hørt. Målet er en debatt hvor medieorganisasjonen kan benytte seg av folk flest som korrespondenter, og hvor vi beveger oss fra den kvasi-offentlighet vi opplever gjennom kommentarfeltene på journalistenes egne artikler, hvor folks meninger blir avskrevet med et haleheng på slutten av artikkelen, til fullverdig interaktiv offentlighet som i større grad kan gi folk opplevelse av å bli hørt og slik sett få betydning for demokratiet.

På samme måte som Wikileaks går til profesjonelle og autoritative medier for å bringe legitimitet til sin sosiale medievirksomhet, må nettdebattene gå veien om profesjonelle journalister/redaktører som kan fungere som ordstyrere og håndtere offentligheten. ”Collaborative Reporting”

LØSNINGEN:

Et konkret forslag kan være at redaktøren eller sentrale redaksjonelle medarbeidere hver dag etter morgenmøtet går på direkten, sentralt plassert på avisens nettside, i la oss si en time fra kl 9-10 (slik at det blir innarbeidet hos leserne).
Redaktøren kommer frem i et slags chattevindu med både et tekstfelt og en “tv-skjerm” hvor vi ser redaktørens ansikt live (kanskje også som app for smart/ipad). Redaktøren definerer muntlig dagsordenen for avisen (og også regionen om vi her snakker om en monopolavis/NR1avis): “Disse sakene skal avisen jobbe med i dag - hva mener dere om det? Vi ønsker deres mening”. Han presenterer dagsordensaken(e), forteller litt om hva avisen kjenner til så langt, og spiller ballen til publikum (åpenhet) . V h a en slags chatte-teknologi a la Cover it live eller annen sosial teknologi kan så leserne ytre seg om disse sakene - enten som anonyme, alias eller fullt navn - i en dialog med redaktøren. Disse innleggene kommer i tekstfeltet. Redaktør fungerer selv som moderator ved bare å “klikke inn” (publisere) innlegg han mener er kvalifiserte poenger (slik Cover it Live løser det...). Dette forhindrer en usakelig og urelevant debatt slik kommentarfeltene i dag skaper.

Jeg mener også en live-kameraløsning (www.Ustream.com, www.shootitlive.com/ eller www.bambuser.com) skaper større identifikasjon og nærhet til avisen slik det bør være med lokale medier. Levende bilder av personer kan også skape større prestisje for avisenes journalister. De blir synlige ansikter i den lokale offentlighet (lokalkjendiser), og det signaliserer åpenhet, transparens, ærlighet, engasjement, ydmykhet og ønske om samspill i forhold til faktisk å åpne seg mot sine lesere som avisen har et ansvar for å betjene med nyheter. Det finnes sosial teknologi som muliggjør en slik dialogløsning (se over).

I tillegg kan responsen av størst kvalitet brukes i papiravisen neste dag – selvfølgelig som et tillegg til journalistens tradisjonelle journalistikk hvor de hevnender seg til ekspertkilder, politikere, case osv... Dette blir en slags kollektiv kildetype (crowd sourcing) . Regionens generelle inntrykk av saken - mye mer representativt enn f eks uforberedte meninger fra folk på gata.

Et eksperiment i denne forbindelse, kunne vært å benytte seg av stemmefunksjonen på Uservoice (www.uservoice.com ), som legger til rette for en bruk av sosiale medier for å engasjere befolkningen om viktige samfunnsforhold, men også ekskludere ekstrem-meninger gjennom bruk av avstemminger (noe a la det vi finner i www.digg.com . Les også følgende artikkel) ”Kollektivet” (den samlede lesermassen som engasjerer seg) stemmer frem de beste argumentene som deretter ”belønnes” med mer oppmerksomhet/en mer sentral plass i den videre debatten og i tillegg kommer på trykk i neste dags papiravis.

Det krever uten tvil en del promotering og opplæring for å få folk til å benytte seg av slike løsninger, men vi nærmer oss et tilstrekkelig kunnskapsnivå i befolkningen på dette feltet. Bruk av sosial medier har for lenge siden oversteget tilstrekkelig kritisk masse til at det går an å nå tilstrekkelig mange brukere, og der igjennom tilstrekkelige inntekter.

Lokalavisene har et ansvar for å være “motor” i en slik utvikling når vi snakker om demokratiske idealer/verdier som ytringsfrihet, mangfold av stemmer og perspektiver osv. Men det ligger også et inntektspotensiale i dette for eksempel gjennom bruk av ulike former for sponsing (”dagens gjennomgang av dagorden er sponset av…”), tickere nederst på skjermen, flashreklamer i et sidevindu osv. En evt app (utviklet av mediekonsernene/samkjøringer) kan det jo også tas betalt for.

Det krever også at man bygger en kultur (holdningsendring) i redaksjonene for å anerkjenne og slippe til befolkningens stemme, og ikke slik det er tendenser til i dag: “avisproduksjon er for viktig til å lytte til sine lesere”. Tanken er at deltagelse/engasjement hvor leserne blir tatt på alvor og slipper til med sin stemme i en sakelig setting, bringer legitimitet til debatten (demokrati, åpenhet) og også fører til lojalitet til lokalavisen (ikke slik det er mange steder i dag, som jeg har erfart, at folk går og irriterer seg over sin lokalavis). I tillegg er ”opplevelsen av å bli hørt” hos folk så sterk. Facebook var det første mediet som virkelig åpnet for og tok dette behovet på alvor. Se hvilken posisjon de har fått i dag…

Det interessante ved en slik debattløsning er at debattantene opererer på likefot – om man er lekmann, ekspert, politiker eller medierådgiver (jf Jurgen Habermas krav til en idealoffentlighet), det velges saker som (stort sett) er i allmennhetens interesse. Alle kan delta og det er kvaliteten på argumentet som gjør om dine meninger vinner fram.

Et slikt system bør ledsages av analyse fra avisens medarbeidere. I dag hevdes det at papiravisen bør overlate hendelsesnyhetene til nettet og heller prioritere debatt, analyse og bakgrunnsstoff. Den siste tiden har det skjedd store hendelser i det internasjonale mediemarkedet som man kan stille spørsmål rundt. Time Magazine går veldig bra ved å ha en strategi knyttet til analyse av hendelsene internasjonalt. Man kan si at magasinet gjør (presumptivt) ”vanskelig stoff enkelt” gjennom analyse. Newsweek har gjennom sin strategi på å fokusere mye på debatt fra erfarne og profilerte debattanter opplevd et stort fall i sitt opplag. Etter oppslutningen å dømme gjøres ikke stoffet enkelt nok for leserne – for lite bruk av analyse. Det interessante i tanken med er at debattantene i et slikt system vi forenkle i debatten. Kanskje ikke alle, men trolig vil belønningssystemet gjennom avstemming favorisere ”den klareste tanken”, ”de beste ideene”. ”de beste argumentene”