Bittelille- og lillejulaften brukte jeg mer tid på kjøpesenter enn noen andre, og mer enn jeg noen noensinne har gjort før. Ser meg for meg stirrende på en lapp med en uendelig handle, ærend og ønskeliste. I tillegg, regnestykker for den enorme summen penger unga har fått. Hvem skal kjøpe hva til hvem av unga, og hvorfor i helsike har jeg - surremester - fått oppdraget i å være innkjøpsmester?
Det verste er at i dag gjentok jeg det samme. Bare i revers. DEN STORE BYTTEDAGEN. Like mye folk, (minst) like irritert stemning. "Har du GLEMT kvitteringen!?...ok, siden jeg er en hyggelig fyr..." "Ååå, tusen takk!!". Hva skal man kjøpe for en byttelapp? Alt dette for et nr større skisko til Nottov og veksling av ting man allerede har med ting man ikke har - eller ikke har nok av! Unger som allerede har glemt at de for tre dager siden fikk en månedslønn i gaver og nekter å gå noe annet sted enn lekebutikken for å få det siste inne Gomitries eller volds-Lego.
Dessverre byttes det ikke crispy nystekt ribbe. Frysern er stappfull av familiesvin, som jeg lurer på om jeg får spist noen gang siden jeg ikke finner igjen CD-rom`en hvordan lage ribbe. Ikke desto mindre har jeg kokt ned alt fettet jeg stod igjen med etter to timer jevnlig vanning underveis i ribbestekingen. Så om noen trenger kraft er jeg mannen!
Ribba ble forøvrig perfekt til slutt heldigvis. Det kunne gått verre om vi ikke hadde funnet funksjonen for grilling på komfyren. Vi har hatt komfyren i to år og aldri våget oss til å bruke annet enn den funksjonen som man får ved å skru et hakk til høyre. Når svoren etter en time fortsatt så ut som semulegryngrøt-snerk, fikk panikken det beste frem i Ingrid som våget seg på hele FEM knepp til høyre...noe som straks forårsaket den deilige lyden av fett som crispes. Dette sier mye om....alt! men spesielt hvilket kulinarisk nivå vi opererer på her i heimen.
For å være helt ærlig var det ikke så veldig mye kjøkkendrama. Mamma var til stede og hadde såpass tilsyn at det aldri ble veldig skummelt. Dette med saus er også veldig enkelt... om man bare kan det.
Rart er det også at gavene ikke betyr noe lenger! Jeg har faktisk tatt steget over i den voksne livsfasen hvor man "gleder seg over julen gjennom barna". Spesielt gøy er euforien i starten. Gavepapirtyfon og ville hyl, før de etterhvert begynner å bli mer blaserte med sånn passe fornøyde blikk på jakt etter nye gaver med sitt navn på. For første gang med ungene ble årets gaveoppakning likevel ikke en umorlask orgie i gaver - slik det har vært tendenser til tidligere. De oppførte seg eksemplarisk, takket for gavene, rause med klemmer, og gikk til og med rundt og delte ut gaver til oss andre.
Fantasien om julenissen ble også brått avslørt i år. Tante Rannveig kan ikke beskyldes for å ha gjort en dårlig jobb - utstyret hun hadde til rådighet strakk rett og slett ikke til. Til tross for at alle voksne spilte med klarte vi ikke å forhindre at Nottov gjennomskua: "Ååå, det er jo tankte Rannveig, hun har jo både skjerfet og vottene til pappa...". "Hæ!! Nei, Rannveig er jo på do hun, Nottov??". "Nei, det er hun ikke. Hun er der! (pekende på nissen)". Når nissen ikke klarer å lure en treåring en gang er det kanskje på tide å kjøpe ny nissedrakt :-)
Til slutt var det quiz, min-venn-leken og fantastiske runder rundt juletreet etter musikk fra Spotify. Nevn en sang og Spotify varter opp! Hysterisk ble det først når vi fant sambaversjoner av "Klappeland"-låten og juletrepynten flagra vegg-i-mellom og Nottov rocka så han mista buksa.
Dagen etter var det å måke bort en meter med florlett kuldepudder-snø. Jeg og pappa ordna til
en solid snøfonn sånn at unga kunne hoppe fra taket, noe de gjorde i timesvis. Helga foretrakk å ligge helt begravd med latterkrampe, helt til vi rett og slett glemte henne lenge nok til at begynte å kalle oss det ene og andre, og true med å slå på den dansende snømannen (forklaring følger) om vi ikke fikk henne opp. Typisk er det at dagen etterpå er det ikke leking med gavene...neida, det som fenger mest er den støyete irriterende snømannen vi fikk av Kine og Thorstein som synger en vrææælende versjon av "Merry Christmas". Spesielt ille er det når Helga gråter av sinne og i ren protest slår på snømannen for virkelig å understreke. (Video under = samme låt, men ikke samme nisse).
På kvelden førstedag drog vi til svigers, Svatsum og mer julemat. Denne gang Pinnekjøtt. Helga har som sagt blitt en liten dame og bedre ble det ikke når hun fikk være med på tante Rannveigs forberedelser til fest. Neglelakk, diadem, armbånd, halsbånd forvandlet hele personligheten fra en sutrete treåring til en spradete, kostbar prinsesse som bare stod foran speilet å danderte håret sitt. Høydepunktet var når hun fikk sitte å kose med håret til tante. Det fikk henne likevel ikke til å kvitte seg med smukken. Mot slutten stappet hun like godt håret til Rannveig i munnen og smukken etter.
I det store og hele har julen hatt den riktige atmosfæren til tross for at vi var verter - selv om snille foreldre og svigerforeldre nok aldri gjorde at risikoen ble veldig stor. Oppsumert må vi nok likevel innrømme at vi fortsatt savner litt å få utløp for den bortskjemte drittungen i oss ved slike anledninger. De siste dagene stod vi opp mellom kl 9 og 10 til ferdig frokost...
De siste dagene har vært fryktelige kalde. Vi har vært fryktelig slappe. Vi har bunker med uleste aviser. Vi har mye søvn å ta igjen. Vi har mye kaffe å drikke osv... og ungene har fått lite annet tilbud fra oss enn TV, TV, TV og DS - sent og tidlig. De fine TV-stolene vi ga ungene får i et slikt perspektiv et noe egoistisk og skammelig anstrøk, der de blir plassert til julemorgen kl 7 og fortsatt sitter når vi står opp kl 9 til 10. Ikke bedre blir det av at vi tyvstarter barne TV`et og paralyserer dem straks vi kommer hjem fra det lille ærendet vi måtte finne på å ha den dagen. Hvilken dag er det i dag forresten?
