Sitter i transit på flyplassen i Geneve. Syv timer til flyet går. Kroppen orker ikke å utforske byen selv om bussene går kontinuerlig like foran nesen. Stod opp kl 06:00 for å kjøre leiebilen sammen med to pudderhungrige trøndere, som måtte rekke et tidligere fly. Hadde muligheten til en dag til i bakken - den femte - men fysikk, form, hode og alder ville noe annet.
Jeg har aldri tidligere opplevd maken! Det begynte forsiktig, Bambi on Board, men tok seg opp ettersom fire dager i bakken hjelper på teknikken. Første dag var det skinnende sol, men i det store og hele lite pudder å feie over. Fikk da likevel kjørt meg varm, gjort meg kjent med de enorme områdene og heisene, og fant roen i Carbonara og Underberger.
Du kan ta de største bakkene i Norge og gange dem med ti. Der har du Val d`Isere. Problemet er ikke å finne interessante steder å kjøre, problemet er å disponere krefter slik at du kommer levende ned. Etter tre dager med kanon forhold, men lite pudder, tidvis dårlig sikt og tåke, kom snøen dalende i store feite biffer og la en 30 cm pudderhinne den nest siste natten. Vi våknet opp med en enorm rastløshet og stod i kø før heisene hadde åpnet.
Det går ofte inflasjon i store opplevelser. Det kan bli litt for mye, bortskjemt og blasert. Sånn er det ikke med pudder! Vil tro det er noe av den samme avhengigheten og rastløsheten man opplever som narkoman. Stadig på jakt etter mer. Vi ble helt gææærne etter å finne de optimale stedene, og diskuterer hele tiden nye spotter på kartet. Mot slutten så ble det nesten for mye av det gode. Totalt utmattet burde jeg egentlig tatt turen hjem, men karret meg ombord på en ny heis i håp om at hesituren ville bidra med et minimum av restitusjon - nok til å få noen bratte puddersvinger til før kroppen sa stopp. Fra vi startet kl 09:00 til beina begynte å riste kl 15:45 hadde vi bare en pause på ca 30 minutter.
Man blir helt lamslått når man kommer til toppen og ser utover kvaderatkilometere med urørt snø. "Er alt dette til meg!?", "Kan jeg virkelig forsyne meg med så mye jeg bare måtte orke!?". Vi begynte på La Dai med noen turer i bakken som var helt urørt av maskiner og andre kjørere. Etterhvert som det kom til flere, utforsket vi skogen og badet i fantastiske puddermengder. Det tok likevel først helt av når vi beveget oss opp til fjellene over Fornet. Opp i mot 3000 meter over havet, langt over tregrensen og to sammenhengende kilometere med perfekt helling som tillater stor fart og feite sylskarpe svinger i et steambad av pudder.
Teknikk og fysikk: Den siste måneden før avreise har vært skrekkblandet fryd. Vil rygg og utstyr holde? Den siste turen i går satt jeg i heisen og begynte å hylle min egen fysikk og teknikk, men glemte å si "bank i bordet" etterpå. I det jeg satte utenfor skjedde altså den ovennevnte kollapsen og jeg måtte ta en pause hver 100 meter til jeg var i bunnen av bakken og 4-åringer på brett freste forbi meg.
Når jeg kom til hotellet var muskulaturen så sliten at jeg fikk en slags frostreaksjon. Jeg la meg i et glohett badekar, og lå og prustet i en halvtime, til vannet var kaldt og jeg måtte tappe ut det kalde og fylle på ny brennende væske. Etter en time måtte jeg opp for å få levert leid utstyr. Mens de andre sendte melding om After Ski - uforståelig nok hvor de kreftene ble hentet fra!?
Vi avsluttet den siste kvelden på samme fortreffelige måte som de foregående fire: Veldig gode men litt for kalorifattige retter på friskusrestaurant, etterfulgt av et spill "selvbevisst", hvor jeg taper åtte av ti ganger, men hver tiende gang setter ny rekord i antall poeng....sånn bare for å vise at jeg kan når jeg bare har krefter nok til å konsentrere meg.
...En ekstrabonus med slike turer er jo at det blir godt å komme tilbake til et rekkehus fullt av unger og lovnader om smoothie.
