Post-traumatisk kuldesjokk

Dette bildet synes kanskje uskyldig, men det ligger et enormt slit og ubehag bak. Når det er 30 kalde grader ute skal man ikke utfordre skjebnen ved å bevege seg langt bort fra motorvarmeren med bil. Man kan bli syk! Dumdristig som jeg er tok jeg likevel sjansen for å komme meg til quizzen forrige torsdag.

I gledesrus etter for første gang å ha vunnet quizzen, vandret jeg varm og glad mot bilen jeg hadde plassert øverst i bakken, i tilfelle glødelampen i dieselmotoren sviktet meg og jeg måtte rulle i gang. Jeg inviterte bråkjekt Ragnar til å sitte på og var på mitt mest bekymringsløse.

Som ventet var det ikke start å få. Jeg satte den i fri og forventet umiddelbar start, slik som ofte før. Etter to lange bakker uten start og mens kulden kryper opp etter leggen begynner jeg å skjønne alvoret. 30 kuldegrader på vei inn i margen og erkjennelsen om at her må det smarte løsninger til, og det fort! Jeg ringte Terje.

Samtidig har Terje nettopp kommet seierssmilende hjem, fått igjen varmen, og satt seg og telefonen på lydløs i sofaen. Like før han skulle legge seg tabbet han seg ut og sjekket telefonen hvor det var ti tapte anrop. To timer senere stuper Terje til sengs utmattet og forfrossen etter å ha hjulpet en håpløs hjelpeløs stakkar på grensen til sammenbrudd.

Terje kom altså til unnsetning med sin garasjebil i det kroppen og tenna gikk over i klapring. I følge meg var det bare å få den i gang med startkabler... noe som ikke funket etter ytterligere 20 minutter i kulda. Når hjernen ikke lenger kunne føle neglene var det ikke annet valg enn å taue bilen i gang. Den grønne taustumpen jeg hadde holdt akkurat ti meter, lenge nok til at jeg ble stående på tvers midt i Gudbrandsdalsvegen i det 2-bussen kom tutende.

Tre menn dytter dieselrøysa bort til gravplassen ved Lillehammer Kirke, hvor den for helsikke bare burde stått om det ikke var for at Ingrid måtte levere unga i barnehagen halv 8 neste dag.

OK, har vi kommet så langt så er det bare 100 meter til den store hellingen ned mot Mjøsa. Plenty nedover til å varme kalde glødetråder i en klaka motor. Terje kjører oss - først til en bensinstasjon som er utsolgt for slepetau (i tillegg til startkabler, kondensfjerner, frost
væske), men som vet de har en hel masse slepetau i verkstedet som jeg kan låne... men som de fem minutter senere finner ut "jammen er utlånt de også" - deretter til bensinstasjoners svar på supermarked på Strandtorget, som til alt hell har et tau igjen. Her griper jeg tak i en NAF-mann som har lasteplanet sitt fullt av biler og trygler om å få telefonnummeret hans. Han nekter siden han har 60 biler å hente innen fire timer.

Vi er tilbake på gravplassen og Terjes garasjebortskjemte Corolla spinner dieselrøysa min over kanten. Jeg slipper clutchen...og det smeller av motor som er på gang i det jeg passerer under jernbanen...og SVINGER FEIL VEI. Bilen stopper opp på en vei som ikke går nedover. Forhåpningene bruser, mens tre menn på nytt dytter bilen bakover i riktig retning. Fortsatt en halv kilometer igjen med nedover til å gjenta smellet og strake veien hjem til motorvarme og -frelse. INGENTING FUNKER! Jeg prøver alle girene i stor fart men ingenting funker...

Vi ender opp med terrasseleilighetene nederst ved Mjøsa hvor det er tomt for mer nedover. Jeg resignerer ikke - warface! Klokka er 01:30 på natta, men det står en jente på den øverste terrassene og røyker. Jeg skriker om jeg kan låne motorvarmer. "Jada, bare å forsyne seg av strømuttak nr 6". Perfekt! Tre menn dytter totalt utmattet og gjennomfrosset en dieselrøys opp kveldens siste bakke inn på parkeringsplass nr 6. Jeg har med meg både skjøteledning og motorvarmer så her er det bare å plugge i og stikke ned i morgen tidlig kl 5. Unga i barnehage. Kona på jobb. Jeg trøtt og utmattet, men likevel i rute mot Gjøvik. Capiche!...tenker jeg i det: STRØMUTTAKET ER LÅST!!! Jenta er ferdig med røyken og det er mørkt i leiligheten. Vi sjekker ringeklokker men de er tusenvis og systemet er uforståelig T-banenett i Tokyo. Tårene fryser til is før de kommer til tårekanalen.

30 meter til høyre stikker det en ledning ut av en stolpe. Skjøteledningen er akkurat lang nok til at den rekker frem til parkeringsplass nr 6. I affekt kobler jeg til og håper det beste. Flaksen er så til de grader brukt opp på quizzen, så troen er svak. Terje får levert tre menn på randen av koldbrann i sine respektive hjem klokka 02:00. 30 mjøsaminus en lang periode gjør at jeg nesten ikke kan snakke og ikke får sove før nærmere fire. Tvilen til om motorvarmeren egentlig funker gjør meg gal.

Som så ofte før i store kniper er det flokeløser og svigerbror Kristian som blir tunge på vektskåla. Han kommer med sin moderne bil etter at jeg har våknet altfor sent til å rekke noe som helst av det jeg absolutt måtte rekke. Unga plasseres i barnehage, kona på jobb, og endelig står jeg der igjen. Ansikt til ansikt med det verste frostmonsteret. Jeg gløder, glødelampa slukker raskt! Motorvarmeren funket! Jeg forsøker å starte, og det kinner lovende...i 30 sekunder til batteriet er flatt. Jeg har jo en bil å hente batteri fra. Problemet er bare at det står biler på parkeringsplass nr 7 og 5. Jeg gir opp. Sitter gloheit i Kristians bil og forbanner livet, Lillehammer, verden og universet i det Nitimen vrir kniven rundt på P1.

Etter ti minutter kommer endelig eieren av parkeringsplass 5 og jeg ser igjen en åpning, uten på noen måte å være innbilsk. Jeg kobler til startkabler og vrir om...ingen respons. Jeg venter 5 minutter med lading.................OG ENDELIG! Den staarthhhhhherhulkhulkhulk. Ingen glede. Bare registrerer at det har skjedd, og en kamp om selvbeherskelse nok til ikke å knuse dashbordet for avreageringens del.

Fortsatt får jeg en vond følelse hver gang jeg setter meg bak rattet og skal til å vri om tenningen. I tillegg har jeg begynt å lide av post-traumatisk kuldesjokk. Det eneste som kan rette på dette er en ny bil og et nytt liv rundt ekvator. Det tror jeg jaggu Terje også hadde satt pris på :-)