Genevindelig

Måtte slå i hjel en dag i Geneve og fikk gjort lite annet konstruktivt. Siste dagen ble en kombinasjon av alt for god- og altfor dårlig tid. Avslappende-heseblesende.

Etter å ha sittet fredelig til sinns og stirret på hastende passasjerer på flyplassområdet i timesvis, måtte jeg utforske sentrum. Hele byen lukter og smaker økonomisk og politisk elite. Sentrum er knyttet til elven Rhône, fant jeg etterhvert ut. Her var det enkelte koselige kafeer og narkomane...men det var knapt et menneske å se, sikkert pga søndagen.

Langs den ene siden av Rhône er det bare banker, langs den andre siden - klokkebutikker. Kjedelig, kjedelig, kjedelig. Ikke rart en eller annen hadde gått amok med hammer og knust en hel aveny med klokkebutikkvindu.

Det eneste tegn til liv var en utstilling som feiret at det var 50 år siden "oppdagelsen av det menneskelige genom"...tror jeg, siden hele utstillingen var på fransk, som er gresk for meg. Tok da et bilde av et makro-DNA. I tillegg har byen en gigantisk fontene, eller "regnbuemaskin" som ikke fascinerte mer enn at jeg ikke orket å gå næmere for å ta et godt bilde av den. Var litt blasert i forhold til opplevelser mot slutten av denne turen gitt. Litt morsomt også med den store filialen til Iran Air: "The International Airline for Muslims". Er ikke det nesten litt rasistisk slagord?

















Før vi omsider var klare for take-off måtte jeg meske meg på Diners-longen (gratis mat, drikke og snacks) og kjøpte det jeg trodde var et par kirsebær-øredobber til Ingrid, som til tross for høy pris var så kule at jeg bare måtte ha (mange kred-poeng i heimen).

Flyet var selvsagt forsinket og gjorde at dagens dødtid ble snudd til stress. Jeg hadde nå bare 20 minutter fra vi landet til det siste nattoget til Lillehammer gikk. Jeg satt sammenhengende å tromlet fingre til vi landet, styrtet ut av flyet, inn til bagasjebåndet og bannet og svertet til det var fem minutter igjen og jeg bare måtte løpe og belemre Hanse med å drasse med min bagasje - i tillegg til alt han selv hadde med. Har man panikk så har man panikk.

Vi avtalte at jeg skulle stille meg på toppen av trappen hvor man ser om toget er kommet, så skulle Hanse ringe om bagasjen kom - noe han gjør i det slaget slår avreise. Pål kommer stormende med sekken min når toget kommer inn på perrongen. Jeg kaster meg ned trappen, men blir stoppet av verdens tregeste svingdør. Gjennom verdens tregeste svingdør ser jeg at togdøren er i ferd med å gå igjen i slow motion. Jeg hører meg selv skrike "veeent!" med slow-motion-bass-stemme, og rekker akkurat å få tredd spissen på snowboardet inn i sprekken. Konduktørens rasende stemme kommer over høytaleranlegget: "en av passasjerene har brutt avgangsprosedyrene. Vi må dessverre ta disse på nytt". Tusen takk for feberredning av bagasjen min på slutten, Pål. Sorry om jeg virket litt panisk på slutten. Det ikke bare virket slik.

Hjemme var Nottov veldig fornøyd med Gomitri-bilen sin og Helga flerra straks alle klærne av den nye Barbie-dukken på ski. Fortsatt ligger Barbien naken her i stua og klærne har forsvunnet i alt rotet på rommet. Når Ingrid åpnet kirsebærene sine ble fornøyd til forskrekket. Det var visst ikke TO øredobber jeg hadde kjøpt... men EN "charms"...en eller annen form for anheng som visstnok er veldig populært å henge på smykker man allerede har. Kan ikke si at jeg allerede har overdynget konen med smykker til å feste anheng på. Så igjen har jeg begynt i feil ende.















I anledning at Ingrid kanskje skal på Scoop-seminaret (journalistenes Oscar-utdeling), diskuterte vi at navnet egentlig passer bedre til en sjekkefestival. Kanskje enkelte setesdøler med cowboy-hatt misforstår navnet og jakter på kjærligheten i Tønsberg. Vet om flere setesdøler som ville vært et scoop for Marie Simonsen.