Alex Øya-experience

Journalistisk balanse! Siden blogg er journalistikk (på meg og mine) og journalistikk er objektiv, vil Alex, Hanse, Diaz og Nils Petter komme med sine perspektiver på hva som egentlig skjedde på Øya... så heng med fremover.



Øya 13. august: Det er vanskelig å si hva som var det høyeste høydepunktet denne dagen. Var det det perfekte festivalværet? Den eneste dagen under hele Øya 2009 med bare sol. Nei, for kjedelig.

Av: Alex

Var det programmet? Nei, det var på onsdag.

Var det antrekket? Passe slitte Levis jeans, passe slitt Number Seven Dehli t-skjorte, for de uinvidde det gamle bandet til Per Amund, den el- og kontrabasspillende mannen til Ellen, søstera til AC, pvc-bagen fra North Face inneholdende en Icebreaker jakke, verdt hver eneste skamklipte New Zealand merino-sau, og som kom godt med utover høst(!)kvelden? Nei, for forfengelig.

Kan det være at det høyeste høydepunktet rett og slett ikke var på fredag, men etter at klokka hadde bikka midnatt, og da snakker vi om de tidligste lørdagstimene, når middelalderparken var overtatt av de svartkledde, langhåra folka som aldri slo gjennom med kjellerbandet sitt, men i stedet endte opp som omstreifende konsertriggere, og vi, en liten men ekslusiv del av konsertpublikumet faktisk befant oss et helt annet sted, nærmere bestemt Arupsgate, åsted NP og Sveinungs leilighet, anledning nachspiel?

Vi nærmer oss toppen. Det er tungt, men vi strever videre opp på nattas North Face med et par øl og omtrent like mange rom og cola å styrke oss på. Jeg ser det nå, gjennom romtåka som siger innover Dias, Salve og meg selv, vi har forlatt basecamp, uten medbrakt oksygen, men med Dias' siste sigaretter. Toppen er innen rekkevidde, det er nedturen som bekymrer oss nå. Og der, vi merker det alle tre, først den subbende lyden, så de svake konturende av et malplassert vesen i denne forsamlingen, først avslørt av den lave høyden, så bekreftet av den underlige sveisen. En kvinne.

Rett skal være rett. Vi hadde registert to andre kvinner i den tynne lufta rundt basecamp, men de hadde vi avfeid som harmløse, der de danset lykkelig med resten av ekspedisjonsdeltakerne. Denne kvinnen var det noe spesielt med. Det slørete blikket, måten hun sto på, snakket på, muligens med rester av en nordnorsk dialekt. På vakt nå, pulsen slår, men ikke direkte redde, selv om det ante oss at dette var toppen, spiss og nådeløs, med et svimlende stup ned på alle kanter. Hun gjorde ingen brå bevegelser, ingen tegn lynraske angrep, nei, jeg vil nærmest beskrive det som en form for flørting, som en kjøttetende plante som, av forskjellige grunner, var skrubbsulten, og som nå åpnet de vindskeive kronbladene under nesa og liret av seg setningen jeg aldri kommer til å glemme: "Æ forstår ikke koffer noen gutta orka å vær hetero".

Fullstendig ute av stand til å svare på dette spørsmålet, nervøs blikkveksling og fumling med Dias' siste sigger, innser vi at vår eneste sjanse til å overleve er å begynne nedstigningen. Vi glemmer å plante flagget, ære og heder betyr ingenting nå, bare noen raske "HADET!", snublende ned samme vei som vi kom opp, instinktet er fast fokusert på overlevelse, helt til vi deiser ned på maiskorna på stolene på Mediteranian kebab, utslitte, men med babb i hånda og den varmende vissheten om at selv om morgendagen vil være fylt med traumer etter den siste timens hendelser, så har vi overlevd.

Og vi nådde toppen. Det høyeste høydepunktet, ikke på selve Øya, men på samme reise. At Dias mista mobilen en gang i løpet av den påfølgende taxituren er en liten pris å betale for denne opplevelsen. Også det at jeg brakk meg over porselenen i Tønsberg altfor tidlig dagen etter, og med et sjeldent stramt helgeprogram var utslitt mandag morgen.

Takk til alle som deltok på denne reisen. Jeg unner alle - som har mage til det - den samme opplevelsen.

Alex