Sitter og blogger i selskap med partilederdebatten. De rødgrønne hoverer og får liten kamp fra høyresiden, med unntak av fra Kim Larsens leppe-søster: Siv Jensen. Dagfinn Høybråten ser ikke ut som han tror på det han selv sier. Stoltenberg maser i overkant om kollektiv ansvar.
Øya:
Hovederkjennelsen etter Øya er at jeg ikke lenger beinflyr fra konsert til konsert for å få med meg mest mulig. For eksempel, sjokkert over hvor mye jeg går rundt å kjenner på at jeg er sulten, når helter som Doves og Madness står på scenen! Og jeg var ikke alene! Alex er jo en pizzadisippel, og det er vanskelig å unngå å la seg rive med.
Lilly Allen eller pizza? Pizza! men den er økologisk asså!
- Kebab diaries: Vi er på det lykkeligste og tar i bruk orangutangske spisemetoder. Eneste som gjenstår er taxi hjem, en natt i Svane Continental, og enda en dag med mer av det samme...trodde vi. Regnvær for første gang i (min) Øya-historie.
Tidligere hadde jeg gitt alt, blant annet på nachspiel hos Nils Petter og uanstendige planer om Ost, kjeks og skrekkfilmklubb-ekskursjon til Diaz`Trysilhytte. Av konserter var det bare Madness som fanget interesse i den grad at det rocket i rockefoten. Dresskledde working-class-heroes som pimper opp Marley med tighte blåserekker. Jeg fikk jo med meg Datarock, men er for gammel. Mye triveligere å diskutere Mad Men med Line og Jan Tore som jeg også møtte. Blir madmenstruell av å tenke på at vi snart er ferdig med sesong 2, og at neste sesong ikke er tilgjengelig... ja, på kanskje et år!!!!
Det er klart at sammenhengende øsepøse frem til kl 1800 på kvelden rettferdiggjør to fotballkamper i sofaen og dropping av Bob Hund - nok et eksempel på gamle helter jeg vill gått gjennom (mye mere) vann for å sett før.
Været i Beirut: Kvelden fortsatte like lite målrettet, men kom oss da tidsnok ned til å se guttungen Beirut lire av seg stusselige, traurige, fjortisstraumer med sitt smertevridde ansikt. Jeg sto til låra i søle med mine nye turkise Adidas under en plastikkponcho som ledet alt vannet ned i rumpesprekken. At sommeren er over ble ekstra tydelige under Karin Parks konsert. Himmelen full av trekkfugl-"V"`er. Leopardtightsen til Karin Park hjalp ikke mye, til tross for alt snakket om den.
Men så plutselig begynte ting å tine. Jeg fikk en Nacho og slutta å bekymre meg over Adidasene. Når vi endelig kom til Røyksopp og opphold var jeg i storform. Fantastisk konsert, med Nordens tre beste kvinnelige vokalister: Robyn, Fever Ray og Anneli Drecker. Og endelig var tiden inne for kebab på Medittarian og en liten tur på Hells Kjøkken. Men det var mer på lager. Pulsen på Pigalle tar pusten fra en, og plutselig hadde vi stått der i tre timer og smilt. Øya nærmet seg slutten, og det siste bildet sier det meste
Og jo, glemte å sende en stor takk til svigers som passet unga. De fikk tre herlige dager med kuhenting og skoleforberedelser i Gausdal. Helga er veldig innstilt på å være med i fjøset, men motet svikter i det hun ser 200-kilos drøvtyggere og tårene er vanskelige å stoppe. Vi vikk henne til slutt inn for å hilse på den endagsgamle kalven. Det viktigste er egentlig å få tatt på seg fjøsklærne og den veldig riktige lua.
Da blir det gjesteblogg om noen dager og avslutter kvelden som har blitt natt med opptak av Røyksopp-konserten - som tok Øya-prisen i år
Øya 13. august: Det er vanskelig å si hva som var det høyeste høydepunktet denne dagen. Var det det perfekte festivalværet? Den eneste dagen under hele Øya 2009 med bare sol. Nei, for kjedelig.
SvarSlettVar det programmet? Nei, det var på onsdag.
Var det antrekket? Passe slitte Levis jeans, passe slitt Number Seven Dehli t-skjorte, for de uinvidde det gamle bandet til Per Amund, den el- og kontrabasspillende mannen til Ellen, søstera til AC, pvc-bagen fra North Face inneholdende en Icebreaker jakke, verdt hver eneste skamklipte New Zealand merino-sau, og som kom godt med utover høst(!)kvelden? Nei, for forfengelig.
Kan det være at det høyeste høydepunktet rett og slett ikke var på fredag, men etter at klokka hadde bikka midnatt, og da snakker vi om de tidligste lørdagstimene, når middelalderparken var overtatt av de svartkledde, langhåra folka som aldri slo gjennom med kjellerbandet sitt, men i stedet endte opp som omstreifende konsertriggere, og vi, en liten men ekslusiv del av konsertpublikumet faktisk befant oss et helt annet sted, nærmere bestemt Arupsgate, åsted NP og Sveinungs leilighet, anledning nachspiel?
Vi nærmer oss toppen. Det er tungt, men vi strever videre opp på nattas North Face med et par øl og omtrent like mange rom og cola å styrke oss på. Jeg ser det nå, gjennom romtåka som siger innover Dias, Salve og meg selv, vi har forlatt basecamp, uten medbrakt oksygen, men med Dias' siste sigaretter. Toppen er innen rekkevidde, det er nedturen som bekymrer oss nå. Og der, vi merker det alle tre, først den subbende lyden, så de svake konturende av et malplassert vesen i denne forsamlingen, først avslørt av den lave høyden, så bekreftet av den underlige sveisen. En kvinne.
Rett skal være rett. Vi hadde registert to andre kvinner i den tynne lufta rundt basecamp, men de hadde vi avfeid som harmløse, der de danset lykkelig med resten av ekspedisjonsdeltakerne. Denne kvinnen var det noe spesielt med. Det slørete blikket, måten hun sto på, snakket på, muligens med rester av en nordnorsk dialekt. På vakt nå, pulsen slår, men ikke direkte redde, selv om det ante oss at dette var toppen, spiss og nådeløs, med et svimlende stup ned på alle kanter. Hun gjorde ingen brå bevegelser, ingen tegn lynraske angrep, nei, jeg vil nærmest beskrive det som en form for flørting, som en kjøttetende plante som, av forskjellige grunner, var skrubbsulten, og som nå åpnet de vindskeive kronbladene under nesa og liret av seg setningen jeg aldri kommer til å glemme: "Æ forstår ikke koffer noen gutta orka å vær hetero".
Fullstendig ute av stand til å svare på dette spørsmålet, nervøs blikkveksling og fumling med Dias' siste sigger, innser vi at vår eneste sjanse til å overleve er å begynne nedstigningen. Vi glemmer å plante flagget, ære og heder betyr ingenting nå, bare noen raske "HADET!", snublende ned samme vei som vi kom opp, instinktet er fast fokusert på overlevelse, helt til vi deiser ned på maiskorna på stolene på Mediteranian kebab, utslitte, men med babb i hånda og den varmende vissheten om at selv om morgendagen vil være fylt med traumer etter den siste timens hendelser, så har vi overlevd.
Og vi nådde toppen. Det høyeste høydepunktet, ikke på selve Øya, men på samme reise. At Dias mista mobilen en gang i løpet av den påfølgende taxituren er en liten pris å betale for denne opplevelsen. Også det at jeg brakk meg over porselenen i Tønsberg altfor tidlig dagen etter, og med et sjeldent stramt helgeprogram var utslitt mandag morgen.
Takk til alle som deltok på denne reisen. Jeg unner alle - som har mage til det - den samme opplevelsen.
Alex