Manisk Terapi

Da er Ari ute igjen, stadig hyppigere, stadig mer rastløs, mer sjokkerende, mer ærlig, bygge myter, melankolsk og depressiv. Denne gangen jåler han seg opp til å passe i opptråkka stier til 60-tallets beatpoeter som Kerouac, Ginsberg og Bowles (sistnevnte spekuleres det i om han har hatt et forhold til). I et intervju med Massiv (og en annen dandy...journalist Magnus S. Rønningen), sier Ari blant annet dette på spørsmål om han er lykkelig:

"Nei. Kona og jentene mine er de fineste i verden, men som ektemann er jeg vanskelig å ha med å gjøre. Dessverre. Jeg er forferdelig dårlig på praktiske ting og det irriterer vettet av alle. Også meg selv."

Mens andre hadde sett det normale i situasjonen og kanskje sluttet å drikke gin/juice kl 2 på formiddagen, slutte å snakke så mye om sexliv og orgier (trappe ned Per Heimly, kanskje), tatt et kurs i planlegging (eller begynne å skrive lister som meg), må Ari på ville tokter til skyggesiden i Marokko for deretter å trekke inn en kjensidjournalist til å bringe det ut i offentligheten. Underlige terapi for å avreagere et hektisk småbarnsliv. Sitter likevel igjen med et inntrykk av at han trekker frem sin dystre hverdag for å passe inn i sin utskudd/beatpoet-profil. Han er for kul og interessant til å ha en hverdag, liksom. Han får ikke bevist sitt talent - sin annerledeshet - overfor seg selv, uten at hele Norge trekkes inn i hverdagens kamp mot demonene.

På en annen side er jo bloggere idioter: "Det går nesten ikke en dag uten at jeg tenker idioter om folk som sender brev, skriver blogger og kommenterer på nettet". Tull! Blogg er en ålreit formidlingsform for de som ikke jobber i mediene, ikke har så mange PR-rådgivere og kjendisvennjournalister, ikke har en naturlig appell gjennom å være gift med prinsesser...og ikke så klart hode og kraftig stemme i sosiale lag.

Jeg er for tiden i en slags terapi jeg også! Høstferie i Treungen og tung gnafsing av sunn hagemat. Gulrøttene her er som mutante underjordiske gresskar-turtles, gjødslet til bristepunktet av økologisk gjødsel (gressplengress). Ser ut som en oransje Dorthe Skappel med sedvanlige bein i kors. Unga gikk helt amok i åkeren i dag, og Helga klarte ikke å stoppe med å rykke gulrøtter, før hun snublet inn i rødbet-beddet med nesa full av jord.

Helga har den siste tiden utviklet en så manisk hår-kosing at det grenser til hårmisbruk! Straks hun får smukken, begynner hun å kosegrynte, strekker armene i været med dådyrblikk i forventing av at hun skal løftes, river luen av meg, graver luggende fingre inn i hårfestene, og endelig koser håret hardt inn i neser og ører. Flere i familien går rundt med kose-dreads etter at en kombinasjon av kosekompetente og blåbærklissete fingre har vært på ferde. I dag var det bestemor som måtte stille hår til disposisjon.

Kan nevne at jeg også har rotet rundt i gamle snurrepipperier i skapene her hjemme. Mye nostalgi, men akkurat supporterflagg for Haugar fra cupfinalen 1979 kom noe overraskende på meg. Hvem og hva i alle dager gjør et flagg for en førstedivisjonsklubb i 1979 (som senere har skiftet navn til FF Haugesund) i mitt skap? Hvem, når, hvor?

Nottov kom også drassende med det svart/hvitt kortspillet "Dragonen" som jeg husker var veldig gøy når jeg var liten, men som jeg ikke husker reglene på lenger. Noen som kan hjelpe?



Ellers stilte jeg veldig beredt på den 6 timers lange kjøreturen i går. Jeg gikk gjennom hele den gode gamle CD-samlingen min som har blitt overflødig stuet ned i kasser etter at Spotify har utradert plasskrevende medier i minimal(istiske)e hus. Foruten de to første til Ødd, litt Radiohead og Motorpsycho, fant jeg endelig min trofaste The Church-skive som jeg sikkert har hørt på tusen ganger siden jeg køpte den som fjortis. Det vil si, det er kun en låt jeg gidder å høre på - "Under the Milky Way". Resten blir for skranglete og dystert. Jeg spilte låten nok en gang om og om igjen, hele veien fra Brunkeberg og hjem...


The Church - Under The Milky Way (Official Music Video) - Click here for funny video clips